Det norske språket kjennetegnes av stor variasjonen i plassering av trykk på ordnivå, noe som kan tilskrives den høye frekvensen av lånord, hovedsaklig fra engelsk, tysk, gresk, latin og fransk. Siden lånordene oftest er trykklagt i samsvar med trykkreglene i långiverspråket, er det vanskelig å favne hele det norske vokabularet i en uniform synkron beskrivelse. I nyere analyser benyttes gjerne ...